Hva er kritikken mot 

New Public Management?

 


 

 

 


Hovedside New Public Management

Hovedside Attac Buskerud



NPM ble innført for å forbedre – og spesielt effektivisere – offentlig sektor. Det å kritisere NPM betyr ikke at man er kritisk til de som prøver å forbedre offentlig sektor. Når vi ønsker å avvikle NPM er det fordi regimet er preget av en høyst teoretisk, markedsliberalistisk ideologi som overser de erfaringene som er bygget opp i de ulike institusjonene der den implementeres. Hvis NPM hadde oppnådd det som ble lovet, måtte vi bare gi oss. Men NPM har oppnådd noe helt annet: Mindre helhet, avdemokratisering, frustrasjon og indre emigrasjon hos ansatte – sammen med økt byråkratisering og kostnader som ofte er vanskelige å avdekke.

Norske sykehus var spydspissen i omorganiseringen av offentlige etater. Etter åtte år med stykkprisfinansiering, ”kvalitetsindikatorer” og budsjettstyring etter regnskapsloven har kostnadene eksplodert. Faglige vurderinger viser også tegn på at både arbeidsproduktiviteten og kostnadseffektiviteten har falt.

Anbudspolitikk og konkurranseutsetting er slett ingen garanti for kostnadseffektive løsninger. Konkurranseutsetting betyr at kommunen lyser ut oppdrag slik at private og offentlige aktører kan sende inn anbud. Som regel vinner det billigste anbudet med akseptabel kvalitet vinner. Selv om kostnadene tilsynelatende senkes, oppstår nye kostnader i selve anbudsprosessen, for eksempel når eksterne firmaer må overvåkes og kvalitetssikres, eller når de billigste firmaene ikke klarer å levere tjenester på et tilstrekkelig nivå slik at kommunen må jobbe intenst å imøtekomme brukernes klager.

Våren 2005 laget Asplan Analyse en rapport om konkurranseutsetting i kommunal sektor. Der viser de at bare selve anbudsprosessen – å skrive anbudene, gjennomgang av tilbudene osv. – har økt kostnadene med 10 %, noe som ikke framkommer i beregninger ellers.

Det finnes tegn på at bruken av anbud og konsulenttjenester lokker fram de som er bedre til å skrive billige anbud enn til å løse problemer, mens de mange formalkravene avskrekker mange høyt kompetente aktører som er mer motivert av krav til resultater og reell kvalitet. Dessuten er det lettere for store konserner enn for mindre lokale næringsdrivende å sende inn anbud som kan bli akseptert. I flere tilfeller har større bedrifter overtatt mens mindre bedrifter blir ødelagt.

Rapportering og dokumentering av offentlig tjenester har vokst ut over alle proporsjoner. I skoleverket, for eksempel, bruker lærere bruker snart like mye tid på dokumentasjon som på å arbeide direkte med elevene. Det stilles stadig flere krav om å dokumentere virksomhet gjennom rapporter, vurdering, selvevaluering, kartlegging, prøver, brukerundersøkelser osv. ”Rapporteringssott” finnes i alle offentlige etater, ikke sist kommunale enheter.

 Kritikken kan oppsummeres slik:

·         NPM øker kostnadene og byråkratiet

·         Pengene følger det som er målbart, ikke det som er viktig

·         NPM hindrer innovasjon og omstilling

·         NPM skaper omstillingstrøtthet

·         NPM skaper en mer fragmentert offentlig sektor

·         NPM er mistillit satt i system

·         NPM gjør oss til kunder, fremfor borgere

·         NPM gir ustabilitet, usikkerhet og uro

 Å kritisere NPM som ”økonomisering” er imidlertid ikke særlig treffende. Det er ikke noe galt i at sektorer i kommunen er opptatt av økonomi og holder budsjettene. Kritikken retter seg mot at økonomistyringen blir ”herren, ikke tjeneren”.