Skjemahelvetet

Tilbake

Vi kjenner på det kvar einaste dag: Irritasjonen, maktesløysa og fortvilinga over å aldri få tid til det vi eigentleg skal driva med. Haugane med papir og elektroniske skjema. Registrering av ditt og rapportering av datt. Lærarar har ikkje tid til å undervisa, sjukepleiarar har ikkje tid til å gi omsorg og pleie. På trygdekontoret skal folk kontrollerast, ikkje hjelpast. Systemet heiter New Public Management, sjølv om det er lenge sidan det var nytt og spennande. Det vart marknadsført av den politiske høgresida som eit meir effektivt styringssystem for offentleg sektor. Konkurranseutsetting og oppsplitting av verksemda skulle sikra billegare tenester. Stykkprisfinansiering skulle føra til at ressursane vart brukt direkte til tenester framfor administrasjon. Mål- og resultatstyring med system for belønning og straff skulle konsentrera innsatsen til dei viktigaste oppgåvene.

Fleire års erfaring tilseier at resultatet er det stikk motsette. Fasiten er ineffektivitet, dårlegare tenester, overbyråkratisering, skjemavelde og frustrerte tilsette. Dessutan er det svært dyrt. Eit forsiktig overslag viser at New Public Management kostar det norske samfunnet 12 milliardar kroner i året, eller tilsvarande rundt 15 000 årsverk. Bare i skulane forsvinn det kvart år 1600 årsverk i auka administrasjon. Lærarar brukar stadig meir tid på dokumentasjonsarbeid. Reklamebudsjetta som universiteta brukar for å konkurrera om dei same studentane kostar det same som 600 stillingar i undervising og forsking. Forskarar brukar tida på søknadsskriving og rapportering framfor forsking.

Sjukehusa behandlar fleire pasientar fordi budsjetta er dobla på ti år, men det er dei mest lønsame (altså dei friskaste) pasientane som har fått gleda av auken. Dei med vanskelegare diagnosar står framleis i kø, eller blir svingdørspasientar: Inn på sjukehuset og rett ut igjen – og så inn ein gong til når pasienten, som venta, treng meir behandling. I stykkprisverda gir dette nemleg tilskot som til to pasientar. I skjemaet ser det ut som effektiviteten går opp, i verkelegheita blir faglege vurderingar av kva som gir betre helse sett til side. I skulen er det ikkje lenger nasjonale utdanningspolitiske mål og læreplanar som er styrande for aktiviteten. For å unngå å få taparstempel må skulane tilpassa seg nasjonale og internasjonale testar, og leggja opp undervisinga deretter. Det er nok mogleg å skåra betre på testane ved å drilla elevane i liknande prøvar året rundt. Men det er ikkje sikkert at elevane har betre kunnskapar av den grunn. Det som er sikkert er at det blir vanskelegare for læraren å tilpassa det pedagogiske opplegget til elevane sine, og at andre typar kunnskap må vika.

Samtidig skal skulen, som leverandør av utdanningstenester til kundane sine, kunna dokumentera alt som er gjort. Dei auka krava til dokumentasjon gjer at læraren brukar tida foran datamaskinen og ikkje saman med elevane. Slik skaper styringssystemet også eit kontroll- og mistillitssamfunn. Det er basert på ein grunnleggjande mistillit til dei tilsette sine faglege vurderingar og evne til å sjå behova til dei menneska dei skal hjelpa. Det gjer elevar, pasientar og arbeidssøkjarar til kundar som skal shoppa tenester på ein marknad. Slik endrar det sjølve forholdet mellom menneska og velferdsstaten, der tillit blir erstatta av mistillit. Ikkje stol på nokon andre enn deg sjølv; ta med advokat til foreldresamtalen.

Alternativet er enkelt: God basisfinansiering framfor stykkpris. La det offentlege gjera arbeidet sjølv, framfor å bli redusert til bestillar og kontrollør av private tenesteselskap. Og ikkje minst: Tillit til at lærarar, helsepersonell og alle andre som arbeider i velferdsstaten er interessert i å gjera ein god jobb. Det fortener dei.

Kommentaren sto på trykk i Klassekampen 22.06.2009